Av: Ivar Skoglund
 |
| Foto Nicola Mulryan |
Allerede i forbindelse med byggingen av Ofotbanen rundt 1900 og utskipningen av jernmalm fra Narvik, ble det drøftet i Stortinget hvorvidt det var nødvendig med nye forsvarsanlegg i Ofoten-området.
Og allerede i 1912 vedtok Stortinget en ny plan for ”Ramsundets befestninger”
Malmskipingen ble ansett svært viktig for landets inntekter og da spenningen ute i Europa steg og krigsfaren nærmet seg, ble det svært viktig å styrke forsvaret av Narvik, først og fremst fra sjøsida.
 |
| Foto Nicola Mulryan |
Situasjonen 9.april 1940 var derfor slik at tyskerne uten problemer kunne fortsette inn Ofotfjorden og slik ta Narvik uten særlig motstand.
Ved marinestasjonen i Ramsund var det stasjonert 20-30 mann, men de planlagte kanonstillingene var ikke montert og ingen av de andre planlagte batteriene var kommet på plass.
Den tyske etterretningstjenesten hadde imidlertid på grunnlag av Stortingets beslutning om bygging av forsvarsanlegg i Ofotfjorden, tegnet inn batterianlegg også på Hamnes og Korshamn for å ta det de trodde var ferdige forsvarsverk.
 |
| Foto Nicola Mulryan |
Etter krigen ble det tyskbygde torpedobatteriet benyttet i mange år. Det militære området på Korshamn ble først kjøpt i 1954 og i de første årene ble bolighuset til Bjarne Kaspersen brukt til befalsforlegning etter at familien flyttet til Ballangen. Det nye torpedobatteriet ble så bygd på slutten av 1970-årene og stod ferdig i 1982 og to år senere stod den nye befalsmessa og befalsforlegningen klar til bruk.
Porsøy torpedobatteri ble sanert allerede i 1959 på grunn av vanskelige landingsforhold og alt fokus ble satt på Korshamn. De årene hvor begge batteriene var i drift, var begge underlagt samme sjef som igjen var underlagt hovedkvarteret på Nes/Lødingen.
Det interessante er imidlertid at området ble utpekt av tyskere under krigen som lokaliseringssted for torpedobatterier og tyskerne beslagla områdene til militært bruk allerede i 1941 og hadde hypermoderne torpedoer på plass i 1943/44.
 |
| Foto Nicola Mulryan |
Torpedoen veide 1500 kg og kunne gjøre 44 knop fart i sjøen. Fremdriften ble besørget av en motor på 700 HK og torpedoen brakte med seg 275 kg sprengstoff i nesepartiet.
Selv om tyskerne la ut minefelt langs gjerdene for de to batteriene, ble det ikke registrert alvorlige ulykker utenom en geit som forulykket da den rotet seg inn i minefeltet på Porsøy.
Etter at tyskerne kapitulerte i 1945, rykket politistyrker som hadde fått opptrening i Sverige under krigen, inn og tok kontroll over de to batteriene.
Ett av funnene som politistyrkene gjorde var en god del kanner med ”torpedosprit” og dette ble svært populært blant mannskapene og det sies at tjenesten på Korshamn og Porsøy var svært ettertraktet og etter hvert ble kannene oppdrukket til mannskapenes store fortvilelse.
I tillegg ble det funnet 567 torpedoer på Korshamn og masse annet sprengstoff, bl.a. 90 tonn svensk ammunisjon og en god del dynamitt.
Tenk dere en stabel som var 70 m lang og minst 2 meter høy med torpedoer klar til skyting.
 |
| Foto Nicola Mulryan |
Tyskerne ødela det meste av batteriene i 1945 og mye måtte renoveres bl.a. torpedohallene.
I 1948 var det igjen klart for den første torpedoskytingen etter krigen. Torpedohallene ble oppvarmet av fyringsovner hvor det ble brukt kull og ved.
Problemene var mange – de var bl.a. uten strøm og vann og det fortelles at det var leid inn hjelp til å sprenge opp en brønn på Korshamn. I ferdigrapporten fra Forsvaret står følgende å lese: ”Fint og godt arbeide er utført! Problemet er at der er ikke vann i brønnen!” På Porsøy var det to forlegningsbrakker med kapasitet på 40 mann og på Korshamn var det også to brakker med totalt 40 mann.
Vannforsyningen på Korshamn ble etter hvert bedre ved boring av flere hull og oppdemning lengre inn i dalen, bl.a. ble det lagt ned rør fra en elvekulp ned til demningen og disse rørene kom fra opphuggingen av det tyske krigsskipet ”Tirpitz” som lå utenfor Tromsø.
Det ble tidlig klart at Forsvaret ønsket å satse på utbygging av ett torpedoanlegg i dette området og stedsvalget falt tilslutt på Korshamn. Hovedårsak til at Korshamn ble valgt, var dybdeforholdene.
Utbyggingen ble igangsatt i 1980 og første byggetrinn av bygging av ny kai og forsterket bilvei frem til anlegget.
Videre ble det sprengt et stort krater i haugen vest for den gamle KO-plassen.
Her ble det tatt ut fjell til ca 4 meter under havnivå. Dette for at torpedokanonene som skulle stå i bunkeren skulle komme i rett høyde. Forlegningen av betjeningen skulle ligge under gulvet i torpedohallen. Fronten av dette bunkeranlegget fikk stålluker foran torpedorørene. Disse ble lukket og åpnet hydraulisk fra torpedohallen. Foran bunkerens front ble det laget kamuflasje på et stativ av armeringsjern som ble sveiset sammen.
I kanonhallen ble det fastmontert 4 torpedokanoner i hovedskuddsretningen. 3 av disse rørene var fra Korshamns gamle anlegg, mens det 4. ble hentet fra Madla.
I hallen var det også lagerplass for 12 torpedoer. Ellers var det fullt utstyrt ABC-rensestasjon for rensing av personell som hadde fått radioaktivt nedfall på seg.
I underetasjen var det forlegningsrom, et kjøkken, samband, kjølerom og toaletter og selvfølgelig moderne ventilasjonsanlegg.
I torpedokontrollrommet (TKR) var det nødvendig utstyr for styring av torpedoene, varslingsradar, et periskop med ett ”øye” oppå bunkeren, laser avstandsmåler plassert i panserkuppelen. Denne kunne dreies hydraulisk fra TKR hvor man også styrte en radarantenne som var montert 200 meter vest for batteriet. I tillegg var det VHF og HF radiostasjoner og en ABC-plott.
I 1948 var det igjen klart for den første torpedoskytingen etter krigen. Torpedohallene ble oppvarmet av fyringsovner hvor det ble brukt kull og ved.
Problemene var mange – de var bl.a. uten strøm og vann og det fortelles at det var leid inn hjelp til å sprenge opp en brønn på Korshamn. I ferdigrapporten fra Forsvaret står følgende å lese: ”Fint og godt arbeide er utført! Problemet er at der er ikke vann i brønnen!” På Porsøy var det to forlegningsbrakker med kapasitet på 40 mann og på Korshamn var det også to brakker med totalt 40 mann.
Vannforsyningen på Korshamn ble etter hvert bedre ved boring av flere hull og oppdemning lengre inn i dalen, bl.a. ble det lagt ned rør fra en elvekulp ned til demningen og disse rørene kom fra opphuggingen av det tyske krigsskipet ”Tirpitz” som lå utenfor Tromsø.
Det ble tidlig klart at Forsvaret ønsket å satse på utbygging av ett torpedoanlegg i dette området og stedsvalget falt tilslutt på Korshamn. Hovedårsak til at Korshamn ble valgt, var dybdeforholdene.
Utbyggingen ble igangsatt i 1980 og første byggetrinn av bygging av ny kai og forsterket bilvei frem til anlegget.
Videre ble det sprengt et stort krater i haugen vest for den gamle KO-plassen.
Her ble det tatt ut fjell til ca 4 meter under havnivå. Dette for at torpedokanonene som skulle stå i bunkeren skulle komme i rett høyde. Forlegningen av betjeningen skulle ligge under gulvet i torpedohallen. Fronten av dette bunkeranlegget fikk stålluker foran torpedorørene. Disse ble lukket og åpnet hydraulisk fra torpedohallen. Foran bunkerens front ble det laget kamuflasje på et stativ av armeringsjern som ble sveiset sammen.
I kanonhallen ble det fastmontert 4 torpedokanoner i hovedskuddsretningen. 3 av disse rørene var fra Korshamns gamle anlegg, mens det 4. ble hentet fra Madla.
I hallen var det også lagerplass for 12 torpedoer. Ellers var det fullt utstyrt ABC-rensestasjon for rensing av personell som hadde fått radioaktivt nedfall på seg.
I underetasjen var det forlegningsrom, et kjøkken, samband, kjølerom og toaletter og selvfølgelig moderne ventilasjonsanlegg.
I torpedokontrollrommet (TKR) var det nødvendig utstyr for styring av torpedoene, varslingsradar, et periskop med ett ”øye” oppå bunkeren, laser avstandsmåler plassert i panserkuppelen. Denne kunne dreies hydraulisk fra TKR hvor man også styrte en radarantenne som var montert 200 meter vest for batteriet. I tillegg var det VHF og HF radiostasjoner og en ABC-plott.
I tillegg til selve torpedoanlegget ble det bygd en fremskutt målestasjon på Migan – et nes 1500 meter lengre ut i Ofotfjorden. Her ble det anlagt en bunker med observasjonsåpning mot hovedskuddsretningen. Det var forlegningsrom til 6 personer og et rom for strømaggregat.
I tillegg nødvendige instrumenter for måling og varsling, og en sjøkabel for samband til TKR.
Alt dette var sikret elektronisk av et spesiallaget varslingsanlegg med bl.a. ultralyddetektor som registrerte bevegelser.
Noen av soldatene som kom til Korshamn og Porsøy, hadde torpedokurs i Horten.
Kun et fåtall av befalet hadde utdannelse på torpedotekniske forhold, men heldigvis var det tre tekniske sersjanter som ble selve ryggraden på torpedoanlegget.
To av disse bosatte seg i Kjeldebotn mens den tredje var bosatt i Narvik.
Det å jobbe i forsvaret var på denne tiden en trygg og god arbeidsplass og lønnen var heller ikke å kimse av.
En sersjant ble i 1947 lønnet slik: Grunnlønn kr: 4410,- og i tillegg ble det gitt et reguleringstillegg på kr: 640,- og et krisetillegg på kr: 450,- = til sammen kr: 5320,-. I tillegg fri forpleining og fritt hus.
I perioden fra 1947 til 1950 ble styrken på Korshamn og Porsøy anslått til ca 50 mann fordelt på de to stedene og i tillegg 10 befal fordelt likt på de to batteriene.
I 1959 ble Porsøy nedlagt og styrken på Korshamn ble også gradvis redusert fra dette tidsrommet. Ledelsen for batteriene satt tidvis i Narvik og tidvis i Lødingen.
Fra 1980 fikk Korshamn betegnelsen ”Fort” og sjefen ble fra samme tidspunkt benevnt som ”fortsjef”.
Følgende personer har vært i sjefsjobben på Korshamn og Porsøy:
1946 Lt. Knoff
1947 Fenr. Kaald
1948 Lt. Sætren
I forbindelse med den spente situasjonen som oppstod da Berlinmuren ble bygd, ble Lt. Varden beordret til Korshamn med ekstra personell i slutten av august 1961 til høsten 1962.
1962 – 1973 Lt. Hans Magne Kaald
Kl. Aam
1974 Kl. Bjørn Myrlund.
1977 – 1980 Lt. Halse.
1980 – 1982 Kl. Bjørn Myrlund.
1982 – 1985 Lt. Solvang.
1985 – 1987 Lt. Håkon Frisch.
1987 – 1990 Lt. Lie – Eide.
1990 – 1991 Lt. Grodås.
1991 – 1993 Lt. Lorentsen.
1993 – 1994 Lt. H. Andreassen.
1994 – 1996 Kl. Stig Dahl.
Kommunikasjoner og Landtransport:
Før 1948 var det brukbar vei mellom Kjeldebotn og Tjelle og i 1948 ble veien fullført til Skaret, ca 2,5 kilometer fra Korshamn. Dermed ble varetransport en møysommelig geskjeft – en kombinasjon av bil båt og ”apostlenes hester”.
Mellom Porsøy og Korshamn var det å bruke båt over Vargfjorden og ellers hest eller sykkel hvis en ikke valgte å gå. Veien fra Skaret til Vargfjorden ble bygd i 1950 og den første trebrua over Vargfjorden kom i 1955. Ballangen kommune fikk da materiale fra Beisfjordbrua da den ble revet og erstattet med betongelementer.
Vei til Korshamn kom først i 1972, mens Porsøy fikk vei 1956-57.
På Korshamn var det ellers stasjonert en 20 fots motorsnekke som ble brukt både til vare- og personelltransport. Ellers var båtene fra Lødingen og Ramsund ofte innom både Korshamn og Porsøy.
For mange ble det nok et lite sjokk da beslutningen om nedleggelse av Korshamn Fort ble kjent i lokalbefolkningen og det skjedde i 1994 og de to siste årene var fortet i en avviklingsfase og endelig demontering av utstyr og materiell skulle skje i 1998.
Det endelige punktum ble ettertrykkelig satt da US Marines en tidlig morgen i 1999 kom luftbåren til Evenes og videre til Hamnes og sprengte hele fjellanlegget og deretter murt igjen alt som kunne fortelle om anleggets tekniske hemmeligheter.
Dermed forsvant de unike muligheter som kommunen så for seg i turismesammenheng til å bruke fjellanlegget som overnattingsplass.
Korshamn og Porsøys betydning for lokalbefolkningen kan ikke undervurderes. Med 50-60 mann stasjonert på de to stedene skapte det grunnlag for økt omsetning på stedets butikker, og minst en av butikkene hadde nok den største og viktigste omsetningen knyttet til disse to batteriene.
I tillegg til dette skapte så mange ungdommer på et lite sted et godt grunnlag for idrettslig aktivitet og spesielt fotballaktiviteten var stor i Kjeldebotn på denne tiden og mange av bygdas ungdommer fikk sin første fotballskolering i møte med militærgutta.
For bygdas jenter var det rene Klondyke. Mange av jentene hadde nok i perioder følge med kjekke militærgutter i uniform, men til tross for dette var det sjelden konflikter mellom bygdas gutter og de som tjenestegjorde på Korshamn og Porsøy.
Ellers var det meste topp hemmelig og vi har i dag få fotografier fra Korshamn fra denne perioden – kun det forsvaret selv har tatt.
I 1985 fikk Korshamn en fortsjef, Håkon Frisch, som innledet et godt og positivt samarbeid med skolen og det ble arrangert aktivitetsdager på Korshamn samtidig som ungdomsskoleelevene fikk yrkesutplassering på torpedoanlegget.
Bygda ble også invitert til sosiale sammenkomster på Korshamn og flere fra bygda deltok på julebord arrangert på Korshamn.
Dermed fjernet man noe av det ”Top Secret”- stemplet som tidligere rådet i forhold til Korshamn og de etterfølgende fortsjefene fulgte opp denne linjen i store trekk.
Etter at nedleggingen skjedde, brukte Ballangen kommune anlegget et par år til ulike arrangementer, bl.a. til budsjettmøter og etter dette fikk Heimevernet benytte anlegget som base for sine aktiviteter.
I 2009 ble anlegget solgt til et nystiftet selskap ”Korshamn Adventure AS” v/Mona og Kjell Mikalsen som ønsker å utvikle Korshamn til et turistanlegg med overnatting og restaurant.
(Artikkelen bygger på opplysninger gitt av orlogskaptein Bjørn Myrlund som også har vært sjef for Korshamn.)
I tillegg nødvendige instrumenter for måling og varsling, og en sjøkabel for samband til TKR.
Alt dette var sikret elektronisk av et spesiallaget varslingsanlegg med bl.a. ultralyddetektor som registrerte bevegelser.
Noen av soldatene som kom til Korshamn og Porsøy, hadde torpedokurs i Horten.
Kun et fåtall av befalet hadde utdannelse på torpedotekniske forhold, men heldigvis var det tre tekniske sersjanter som ble selve ryggraden på torpedoanlegget.
To av disse bosatte seg i Kjeldebotn mens den tredje var bosatt i Narvik.
Det å jobbe i forsvaret var på denne tiden en trygg og god arbeidsplass og lønnen var heller ikke å kimse av.
En sersjant ble i 1947 lønnet slik: Grunnlønn kr: 4410,- og i tillegg ble det gitt et reguleringstillegg på kr: 640,- og et krisetillegg på kr: 450,- = til sammen kr: 5320,-. I tillegg fri forpleining og fritt hus.
I perioden fra 1947 til 1950 ble styrken på Korshamn og Porsøy anslått til ca 50 mann fordelt på de to stedene og i tillegg 10 befal fordelt likt på de to batteriene.
I 1959 ble Porsøy nedlagt og styrken på Korshamn ble også gradvis redusert fra dette tidsrommet. Ledelsen for batteriene satt tidvis i Narvik og tidvis i Lødingen.
Fra 1980 fikk Korshamn betegnelsen ”Fort” og sjefen ble fra samme tidspunkt benevnt som ”fortsjef”.
Følgende personer har vært i sjefsjobben på Korshamn og Porsøy:
1946 Lt. Knoff
1947 Fenr. Kaald
1948 Lt. Sætren
I forbindelse med den spente situasjonen som oppstod da Berlinmuren ble bygd, ble Lt. Varden beordret til Korshamn med ekstra personell i slutten av august 1961 til høsten 1962.
1962 – 1973 Lt. Hans Magne Kaald
Kl. Aam
1974 Kl. Bjørn Myrlund.
1977 – 1980 Lt. Halse.
1980 – 1982 Kl. Bjørn Myrlund.
1982 – 1985 Lt. Solvang.
1985 – 1987 Lt. Håkon Frisch.
1987 – 1990 Lt. Lie – Eide.
1990 – 1991 Lt. Grodås.
1991 – 1993 Lt. Lorentsen.
1993 – 1994 Lt. H. Andreassen.
1994 – 1996 Kl. Stig Dahl.
Kommunikasjoner og Landtransport:
Før 1948 var det brukbar vei mellom Kjeldebotn og Tjelle og i 1948 ble veien fullført til Skaret, ca 2,5 kilometer fra Korshamn. Dermed ble varetransport en møysommelig geskjeft – en kombinasjon av bil båt og ”apostlenes hester”.
Mellom Porsøy og Korshamn var det å bruke båt over Vargfjorden og ellers hest eller sykkel hvis en ikke valgte å gå. Veien fra Skaret til Vargfjorden ble bygd i 1950 og den første trebrua over Vargfjorden kom i 1955. Ballangen kommune fikk da materiale fra Beisfjordbrua da den ble revet og erstattet med betongelementer.
Vei til Korshamn kom først i 1972, mens Porsøy fikk vei 1956-57.
På Korshamn var det ellers stasjonert en 20 fots motorsnekke som ble brukt både til vare- og personelltransport. Ellers var båtene fra Lødingen og Ramsund ofte innom både Korshamn og Porsøy.
For mange ble det nok et lite sjokk da beslutningen om nedleggelse av Korshamn Fort ble kjent i lokalbefolkningen og det skjedde i 1994 og de to siste årene var fortet i en avviklingsfase og endelig demontering av utstyr og materiell skulle skje i 1998.
Det endelige punktum ble ettertrykkelig satt da US Marines en tidlig morgen i 1999 kom luftbåren til Evenes og videre til Hamnes og sprengte hele fjellanlegget og deretter murt igjen alt som kunne fortelle om anleggets tekniske hemmeligheter.
Dermed forsvant de unike muligheter som kommunen så for seg i turismesammenheng til å bruke fjellanlegget som overnattingsplass.
Korshamn og Porsøys betydning for lokalbefolkningen kan ikke undervurderes. Med 50-60 mann stasjonert på de to stedene skapte det grunnlag for økt omsetning på stedets butikker, og minst en av butikkene hadde nok den største og viktigste omsetningen knyttet til disse to batteriene.
I tillegg til dette skapte så mange ungdommer på et lite sted et godt grunnlag for idrettslig aktivitet og spesielt fotballaktiviteten var stor i Kjeldebotn på denne tiden og mange av bygdas ungdommer fikk sin første fotballskolering i møte med militærgutta.
For bygdas jenter var det rene Klondyke. Mange av jentene hadde nok i perioder følge med kjekke militærgutter i uniform, men til tross for dette var det sjelden konflikter mellom bygdas gutter og de som tjenestegjorde på Korshamn og Porsøy.
Ellers var det meste topp hemmelig og vi har i dag få fotografier fra Korshamn fra denne perioden – kun det forsvaret selv har tatt.
I 1985 fikk Korshamn en fortsjef, Håkon Frisch, som innledet et godt og positivt samarbeid med skolen og det ble arrangert aktivitetsdager på Korshamn samtidig som ungdomsskoleelevene fikk yrkesutplassering på torpedoanlegget.
Bygda ble også invitert til sosiale sammenkomster på Korshamn og flere fra bygda deltok på julebord arrangert på Korshamn.
Dermed fjernet man noe av det ”Top Secret”- stemplet som tidligere rådet i forhold til Korshamn og de etterfølgende fortsjefene fulgte opp denne linjen i store trekk.
Etter at nedleggingen skjedde, brukte Ballangen kommune anlegget et par år til ulike arrangementer, bl.a. til budsjettmøter og etter dette fikk Heimevernet benytte anlegget som base for sine aktiviteter.
I 2009 ble anlegget solgt til et nystiftet selskap ”Korshamn Adventure AS” v/Mona og Kjell Mikalsen som ønsker å utvikle Korshamn til et turistanlegg med overnatting og restaurant.
(Artikkelen bygger på opplysninger gitt av orlogskaptein Bjørn Myrlund som også har vært sjef for Korshamn.)
